The end isn´t near, its here. Time to say goodbye

De siste to ukene i Ronda tilbrakte jeg med venner i La Torrecilla (privat badeklubb), i campoen til Jose Juan - hvor vi energisk følgte Spanias historiske vei mot VM-gullet - og med familien min fra Norge – som kom den siste lørdagen før jeg dro. Selvfølgelig med min kjøre vertsfamilie og, men dette burde vel være en selvfølge siden jeg bor med dem under samme tak, hehe.

Tiden gikk fortere enn det jeg hadde ønsket – tiden flyr når man har det gøy – og plutselig var den siste lørdagen kommet. Som dere sikkert har fått med dere gjennom året, så er lørdagen her the big deal aka botellon, hehe. Uansett, først på dagen tok jeg turen ned gjennom gamlebyen for å besøke hotellet til mom&dad. Å se familien sin etter nesten et år uten dem kan egentlig bare beskrives med ett ord: rart, hehe. Men selvfølgelig var det kjempefint å ha dem her igjen, dog merkelig. Dette henger vel også sammen med at jeg kanskje har forandret meg en del  i løpet av disse ti månedene i Ronda, forhåpentligvis bare til det bedre. Dermed tar det nok en stund før jeg venner meg til Norge og nordmenn, er jo iberico nå.

Resten av dagen slentret jeg Ronda rundt med venner, og på kvelden var det som sagt botellon i la Sevillana. Siden det var min siste botellon, hadde min beste venn i Ronda bestemt seg for å kjøre løpet helt ut, noe som endte ganske så dårlig. Klokken tre på morgenen var vi alle samlet på sykehuset hvor vår kjære venn lå på intensiven etter at noen hadde neddopet han på en bar. Utrolig skremmende opplevelse, og igjen innså jeg hvor viktig det er å passe godt på de man er glad i. Heldigvis endte det godt, og dagen etter lo vi lett av nattens hendelse, siden han i den tilstanden han var i fant på mye tull.

Søndagen viste jeg mamma, pappa og lilsis rundt i Ronda noen timer, før jeg på ettermiddagen stakk til Arriate for å møte Pablo. Sammen tok vi turen til Arriates public pool, og hang der noen timer, chill.

Mandag husker jeg ikke så mye av, men på kvelden hadde vi i hvert fall en stor og koselig familiemiddag med hele familien (både norsk og spansk). Maten ble servert av min gode venn Carlos, som har en fortreffelig restaurant rett ved el Tajo. En uforglemmelig og minnerik kveld med mine kjære.

Tirsdag, som var min siste dag i Ronda, spiste jeg lunsj hos min kjære Maria og hennes familie, før jeg i firetiden måtte tilbake til Ronda for å despedirme de Mario (vertsbror). Mario hadde kommet til Ronda fra Malaga bare for å se meg en siste gang før jeg dro. Var rart og samtidig utrolig trist å ta avskjed fra ham. På kvelden, nærmere sagt klokken halv ni, hadde jeg informert min nærmeste spanske entourage om å møte opp Plaza de Socorro slik at vi alle kunne gå ut å spise sammen en siste gang. Siden vi er autentiske, blakke spanjoler, satt vi oss ned på tapasbaren Bar Antonio hvor vi både spiste og drakk billig – og hvor vi uansett ville spist siden de har så gode tapas, hehe.

Etter at maten var fortært og fordøyelsen satt i gang, begynte Fran å mase om at vi måtte innom huset hans slik at han kunne dusje og skifte før vi skule til Pub Nevada for å ta en siste øl med folket. Lettlurt og snill som jeg er, tok jeg turen med han uten videre spørsmål. Da han endelig, etter nesten en time var ferdig, kom vi oss ut igjen. Vi møtte opp med Pablo de Arriate, fetteren hans Carlos og Rafa ved BK (Burger King), hvor de tre satt og gomlet i seg to Whoppere hver. Spanjoler, hehe.

Da de endelig var ferdige satte vi kursen mot Pub Nevada. Idet vi passerte Club Asmodia sa plutselig Pablo at ”Vi må inn her å hente noen, ok?” Jeg hadde jo ikke, peiling så jeg fulgte med inn. Idet jeg åpner dørene ser jeg en herskare av mennesker – fikk vite 110 i ettertid - som smiler mot meg og skriker som bare spanjoler kan ”SORPRESAAA!!”  Mine beste venner hadde arrangert en overraskelsesfest for meg. Alle var der, til og med vertssøster Maria med sine venner og en vennine fra Malaga. Ble utrolig rørt, og mistet alle ord, var bare kjempe takknemlig og glad. Først delte jeg ut rundt 110 klemmer, sa noen takkeord, og ble hevet i luften noen ganger, før DJ-en satte i gang musikken, og festen endelig kunne begynne. Nattens festiviteter ble regelmessig avbrutt av at 110 mennesker skulle synge ”MARTIN NO TE VAYAS, MARTIN QUEDATE, MARTIN NO TE VAYAS, MARTIN QUEDATE” etterfulgt av meg flygende under taket og jeg som selvfølgelig måtte takke for meg, grine litt og skravle i tide og utide. På et tidspunkt (ikke spør når), dro Maria og Ortiz meg ut hoveddøren for å vise meg noe. Utenfor hadde mine fjorten beste venner samlet seg, smilende med en pose i hånden. Det jeg fant inni var en fotballdrakt fra det spanske landslaget, med navnet Martin bakpå og i tillegg hadde alle fjorten skrevet noen få ord og signert t-skjorten. En utrolig flott, minnerik og ikke minst personlig gave, ble overlykkelig, og det første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem er å ramme den inn og henge den opp J

Da festen i femtiden nærmet seg slutten, tok jeg avskjed med hver gjest i døren og da alle var gått tok jeg turen oppover Calle de la Bola en siste gang, sammen med Laura og Lirio som skulle samme vei. Sliten, lykkelig, lei meg og takknemlig sovnet jeg fort inn.

Onsdag var jeg oppe klokken ni for å spise frokost med familien, samt lilsis som bodde hos oss under oppholdet i Ronda. Årets siste cafe con leche og churros ble fortært i en merkelig stillhet, og resten av morgen ble brukt til å vente på mom&dad med bilen. Rett før ti fikk jeg plutselig en telefon fra Maria som sa at hun ventet utenfor døren sammen med Ortiz og Alfonzo.  Mine tre amigos hadde stått tidlig opp for å si hade en aller siste gang. Urolige ventet vi alle i stuen på dommedag aka at mom&dad skulle komme. Til slutt kom de, og tror ikke jeg enda hadde forstått at nå skulle jeg virkelig dra fra Ronda. Et livskapittel var ferdigskrevet. Da alt var pakket inn i bilen, stod vi der alle sammen, og bare så på hverandre en stund, før Maria (vertsøster) brast i gråt og ga meg en god klem og sa at jeg burde faen meg komme meg tilbake i september para la Feria. Det var vel ikke før i dette øyeblikk jeg skjønte at nå er det slutt, og med tårer i øynene sa jeg hade til Paula og. Da mine tre amigos stod for tur ble det som i kjent Martinstil sagt for mye, før Maria også skulle gråte og gi meg en superklem. Ortiz ga meg først to bilder av meg og han, og et av Maria og meg. Begge hadde skrevet hver sitt nydelige avskjedsbrev på baksiden og på toppen av alt hadde de kjøpt meg et fint lærarmbånd – som jeg bærer hver dag J Selvfølgelig ble det en stor klem fra Ortiz og, og til slutt ventet bare Alfonzo, som nå også nesten skulle ha en gråtesession med meg.

Da jeg ”endelig” steppet ut av huset tok jeg avskjed med Dona (the dog), etterfulgt av vertsmor Encarna. Til slutt ventet bare Valentin, og da måtte tårene bare trille, både for meg og ham. Grinende forlot jeg Ronda, og regnet stoppet vel ikke før vi nesten var i Cordoba, hvor vi skulle tilbringe dagen før vi på torsdag satte kursen mot Cantallops.

Cordoba var utrolig fint og utrolig varmt. Svettende fulgte vi med på Spanias seier over Tyskland, og etter en god middag på El Rincon de Carmen i gamlebyen, tok vi slitne turen tilbake til hotellet, som heldigvis var helklimatisert. Av serverdigheter fikk vi med oss Mezquitaen i Cordoba, som jeg anbefaler alle så, veldig fin.

 

Dermed har jeg de siste to ukene vært i Cantallops, bygden hvor mine besteforeldre bor og bare slappet av med ost, vin og sol hver dag. Og uten internett som enkelte sikkert har lagt merke til. Eneste store som har skjedd her var vel at jeg var en dag i Barcelona, som er en helt sinnsykt fet by, og skal tilbake til høsten håper jeg. Nå har jeg igjen pakket koffertene, og i morgen setter jeg kursen mot Bergen.

Til slutt vil jeg bare si at jeg har hatt et fantastisk år her i Ronda, og vil alltid huske tilbake på stedet, vennene mine her og familien min med et stort smil om munnen, og er utrolig glad for at jeg fikk sjansen til å gjøre dette. Anbefaler hvem som helst til å ta et utvekslingsår i Spania, du vil aldri angre. Det vil i hvert ikke jeg. Baksiden av medaljen er nok savnet jeg føler nå, både savne til Norge og til Ronda. Å ha to liv er ikke lett, men det ordner seg nok på et vis. I Bergen venter BHG forhåpentligvis, og gleder meg til å være tilbake i klasse 3D med alle kidsa. Dermed vil jeg bare takke for meg, og håper dere som har fulgt meg dette året har hatt like stor glede av det som det jeg.

Hasta siempre,

Martin.

P.S. To Tom: Tom, my halfviking brother, if you read this, and I hope you will, I just wanted to say that I am really missing you and always will. It´s hard not having your brother around 24/7 as usual, and I really enjoyed this year with you. Especially our boys-wine-out-sessions, boys-nap-in, and of course I can not forget our boys-cook-in-days, haha (This is not an aoption n****, if you dont cook this shit, we´re gonna have a problem, hahahahaha), and all the other moments we  have lived together. Anyway, I just want you to know that I will always be here for you if you need anything, and hope to see you in Bergen soon. Had an awesome year with you dude, take care and hit me up sometime!

Big vikinghug,

Martin.

Trist

En uke siden sist nå. Går en del tid mellom innleggene, men sånn blir det når jeg har timeplanen overbooket dagen lang. Spesielt denne siste skoleuken. Sist jeg ga livstegn fra meg hadde jeg nettopp kommet hjem fra La Ultima Cena med klassen/skolen min. Etter en relativt kort skoledag (2 timer) kom jeg meg hjem for å sove og lade opp batteriene, siden det var ny fest samme kveld, hehe. Denne festen ble da og Tom´s siste natt i Ronda, noe som var ganske så trist. Dermed ble vi ute hele natten, siden taxien skulle hente ham allerede klokken syv på morgenen. Distre som han kan være hadde han selvfølgelig greid å glemme å pakke, så klokken fem på morgenen stod vi rommet hans og pakket. Da vi endelig trodde vi var ferdige, fant vi ut at kofferten var ødelagt, og dermed stresset vi en time med å finne en måte å lukke den på. Historien ender med at Tom drar fra Ronda med en koffert innhyllet i plastfolie og belter, haha. Ærlig talt var det en utrolig trist stund, og etter alt vi har vørt igjennom sammen var det lite gøyt å se my cared brother leave. De som kjenner meg vet at jeg ikke lett griner, så jeg ble ganske så paff da tårene plutselig trillet. Men slik er det vel hvis noen som virkelig betyr noe for deg drar, og du vet du ikke vil se dem igjen på en lang stund.

Resten av helgen gikk med til fysikk, siden jeg hadde min avsluttende prøve på mandag. Mandag kom, prøven ble gjort, ikke noe spesielt. Tirsdag derimot, hadde jeg min siste prøve i organisk kjemi (formulering). Prøven gikk dødsbra og ventet meg en tier faktisk. Siden jeg endelig var ferdig med alt som heter skole og i utgangspunktet ikke hadde skole på onsdag, tok jeg meg en velfortjent siesta. Plutselig merker jeg at noen riper navnet mitt, og med søvnlukkede øyne ser jeg at Paula står ved siden av meg og nærmest skriker. Da jeg til slutt fikk summet meg, forstod det slik at fysikklæreren var på telefonen. "Jeg har mistet alle prøvene dere gjorde idag! Beklager". Jeg trodde ikke mine egne ører, og det eneste jeg fikk ut var "Dette må være en drålig spøk!". Den gang ei, og jeg fikk klare instruksjoner om å stille opp til andre time onsdag morgen for å gjøre prøven på nytt. Samme kveld kom onkel Carlos, tante Tove og mine svenske kusiner Anna og Lina til Ronda for å se meg. Dermed ble det en herlig middag og mye catching up å gjøre.

Prøven ble unnagjort i en fei onsdag morgen, og møtte derfor opp med onkel og tante for å vise dem den herlige byen jeg lever, og hvor  mye man kan kose seg her bare ved å gå rundt i gatene dagen lang. Siden onsdag var den 23. juni var det San Juan feiring, noe som tilsvarer St. Hans i Norge. Lenge hadde vi planlagt å ta turen ned til kysten, nærmere sagt til Fuengirola - som fint kunne vært en del av Sverige hehe. Dit dro jeg med en gjeng fra segundo bachillerato og andre klassekamerater. Natten lang ble det grillet, badet og feiret, var en kul opplevelse. Ulempen var at jeg ikke fikk sovet, og klokken halv åtte var  jeg på vei mot Ronda. Onkel hentet meg på busstasjonen og det var videre til Jerez og Sanlucar for resten av dagen. I Jerez brukte vi noen timer hos en vinprodusent kalt Lustau, noe som var en sykt fet opplevelse. Her produserer de viner av typen Fino og søtvin. Ble vist rundt på hele området, forklart hvordan de produserer de forskjellige vinene og til slutt ble det selvfølgelig vinsmaking, sweet! Utslitte (spesielt jeg) og sultne hoppet vi inn i bilen og kom oss til Sanlucar. Her unnslapp vi den stekende solen på en koselig tapasbar i gamlebyen, fråtsende herlig, fersk sjømat! Resten av dagen bare gikk vi rundt i solen og beundret vakre Sanlucar til vi vendte nesen østover mot Ronda. Vel hjemme ble det enda mer tapas med familien, og tror alle koste seg veldig sammen. Nå er det bare mom&dad som mangler, hehe. Aldri elsket sengen min så høyt som torsdag kveld, da jeg endelig kunne krype under dyenen, lukke øynene og bare sove! Elsker ferie!

Fredag morgen skulle man nesten tro at jeg hadde skole, siden jeg var oppe klokken halv åtte. Den gang ei, planen var nemlig å dra til Andalucias fineste kystby, Cadiz! Her ble dagen tilbragt i gamlebyen, traskende rundt uten mål og mening. Deilig og avslappende. Før vi enda en gang måtte tilbake til Ronda ble det noen timer på Cadiz beach, dødsfint! På kvelden ble det en ridiculous tapasrunde, og var seriøst på nippet til å spy, haha. Kampen til La Roja (Spania) ble selvfølgelig sett, og nå venter Portugal på å bli knust tirsdag. Var helt esktrem stemning da de vant fredag kveld, kan ikke beskrives, må oppleves, hehe.

Lørdag formiddag ble tilbragt i Ronda med svenskene, før de tok turen nordover mot Catalunya. Hadde noen utrolig fine dager med dere, tusen takk! Puss og kram. Resten av lørdagen ble ganske rolig, tok oss en tur ut på kvelden, men ikke store greiene. Søndag (igår altså) var jeg hele dagen by the pool med venner, var superdivertido, hehe! Merker at jeg virkelig ikke har lyst til å dra hjemover, og nå nærmer det seg attpåtil med stormskritt, huff. Derfor må jeg nå stikke, utnytte det lite av dager som jeg har igjen her. Ha en supersommer alle der hjemme!

Adios,
Martin.

God morgen!

Klokken slo nettopp syv slag, hanen har galt ferdig, og solen er i ferd med å reise seg over verdens mest fredlige plass, Ronda. Sitter i skrivende stund ute på terrassen og skuer ut over mitt kjære hjem, fuglene kvitrer (både inne og ute), og er egentlig dødstrøtt. Tingen er at vi hadde la ultima cena inatt/igår (torsdag) og dermed ble det fest hele natten lang. Kom hjem for en snau halvtime siden, og har siden det slukt fire kaffeer. Hvorfor jeg ikke ligger i sengen å sover spørr dere? Jo, fordi jeg må på skolen, trist som det er, men livet er hardt. Ærlig talt er det ikke så verst å sitte på terrassen denne morgenen, med min femte kaffe kommende, stille og stemningsfull spansk morgenmusikk og bare tre timer til jeg kan gå fra skolebenken til sengen og sove noen timer. Inatt har rett og slett bare vært fantastisk, og nå har jeg virkelig forstått hvor heldig jeg er som har hatt muligheten til å ta et utvekslingsår. Helgen som venter meg blir både hard, trist og awesome på en gang. Suprhard fordi jeg har årets siste fysikkprøve på mandag, og årets siste organiske kjemiprøve på tirsdag. Trist fordi Tom drar hjem igjen til Chicago lørdag morgen, og da ser jeg han ikke før til høsten eller noe slikt. Vi som hadde så mange sommerplaner i Ronda. Til slutt blir helgen awesome fordi det er masse gøyt og sosialt som skjer, som avskjedsfest for Tom imorgen + hemmelig avskjedsfest for Sanam (som drar søndag morgen) lørdag. Utrolig trist at disse to gullpersonene drar så tidlig fra meg, men slik er vel livet, og forhåpentligvis sees vi snart igjen. Men da kaller dusjen meg, bør i alle fall føle meg fresh nå som jeg skal på skolen. God morgen Bergen, Ronda, verden!

Adios,
buenos días,
Martín.

Neddopet bak rattet

Siden onsdag har jeg gått ned 3 kilo, gått glipp av 11 timer skole og oppholdt meg på do for det meste. Som dere nok kan tenke dere, har jeg fått ett eller annet spansk svineinfluensavirus, som har gjort magen min om til 3. verdenskrig. Man skulle tro at Hitler hadde stått opp fra de døde, og var nå i gang med å bombe magen min med alt han hadde. Onsdag kveld gikk jeg til og med til sengs skjelvende av feber, så natten var mildt sagt hyggelig. Var allerede oppe klokken tre-null-null for miste noen kilo. Uheldigvis for min egen del hadde jeg min siste franskprøve første time torsdag morgen, så det ble til at jeg drugget meg ned med paracet, og så kjørte Valentin meg til skolen. Prøven gikk vel ganske bra egentlig, men var skummelt fort ferdig, hehe.

Etter prøven gikk jeg hjem igjen. Torsdag ble vel bare brukt til å prøve å bli bedre. Lekser var umulig å få til. Fredag morgen var krigen der nede fortsatt i gang, så skolen ble utelatt igjen. På ettermiddagen følte jeg meg fresh igjen, og Tom kom på den gode ideen at vi skulle ha cookingnight, siden jeg ikke hadde spist på tre dager. Dermed mekket vi historiens deiligste pizza, den sterkeste ostedippen, og den beste guacamolen. Alt akkompanert med en sweet søtvin fra Malaga. Cookingnight for alle penga!

Lørdag sov jeg lenge (for første gang på måneder), og ellers slappet jeg bare av med en kaffe med venner, og på kvelden hadde vi filmkveld og spiste opp restene fra fredagen. En liten biljardtur ble det og, før jeg klokken ett var i sengen og sov søtt. Idag var det San Antonio, og dermed var det duket for familiemiddag med hele slekten. Koselig og lang middag, men nå har jeg så vondt i magen, at kanskje Hitler´s bombefly kommer tilbake i natt, who knows. Imorgen er det fucking monday again, og mine seks siste skoledager går forhåpentligvis fort unna, er DØD av skolebenken, sorry!

Buenas noches,

Martin.

BBQs, BBQs y todavía más BBQs

Onsdag 9. juni. Hvis jeg ikke er forferdelig i matte, betyr dette at nå mangler det bare ti skoledager til ferien begynner. Både skummelt og gøyt å tenke på at nå er det snart slaske, lange solfylte dager i vente, uten en eneste bekymring. Baksiden av medaljen er dessverre at nå er året mitt her i Ronda så godt som ferdig. Utrolig hvor fort tiden har gått (ni måneder), men har nok vært det mest innholdsrike året til nå i mitt atten år lange liv. Som nevnt før, gleder jeg meg lite til å forlate alle her nede, men må man, så må man. Og hvor kan sommeren nytes bedre enn i Bergen By? Og til Ferian i september tenker jeg å komme tilbake noen dager, så I will be back, for sure! Uheldigvis, blir disse siste ti skoledagene ekstremt harde, lange og ikke minst viktige. Året avgjøres nå, så håper alt går min vei. Imorgen er det siste franskprøve, og i skrivende stund sitter jeg her i sofaen syk. Dermed er det  uvisst hvor mye fransk som blir gjort idag, men prøve blir det vel til slutt, sengeliggende er jeg heller ikke.

Helgen som gikk ble omgjort fra skal-studere-hele-helgen til ta-en-spansk-en-og-ikke-gjør-noe-som-helst. Med andre ord: BBQ spanish style. Var nemlig så heldig å bli invitert til en hagefest/BBQ med segundo Bachillerato. Med det første var jeg litt skeptisk, siden jeg ikke kjente så mange av personene som skulle dit, men det ble en utrolig gøy dag, og vi hadde det knallbra, alle sammen. Åtte timers grilling og kos, not bad, hehe. Tinto por toda la vida! Bilder sier vel mer, her er noen:

50 gale espanjoler + en viking

Som om ikke lørdag var nok, ble det BBQ søndag og, men denne gang bare for "utlendinger", haha. Altså alle utvekslingselever her i Ronda. Pga. litt problemer oss i mellomi gruppen var stemningen litt merkelig, men da jeg endelig åpenet munnen helt, gikk praten sin vante gang, sweet. Koselig og morsom helg alt i alt, så det var tungt å måtte komme seg i dusjen mandag morgen. Det eneste store som har skjedd må være at jeg hadde min første offisielle teateropptreden idag. Improvisert selvfølgelig. Det som skjedde var at i henhold til engelskklassen skulle vi se et teater på en annen skole, på engelsk selvfølgelig. Tingen var at de skulle plukke medhjelpere til akten sin ut fra publikum. Dermed, smart som  mine kamerater er, skrek de ut over hele salen at han norske vikingen her snakker perfekt engelsk. Da var det gjort, og no way back egentlig. Det meste ble improvisert, og oppsummert var det en veldig artig, flau og ny opplevelse. Som alltid, var det selvfølgelig noen som måtte filme det hele, så kanskje det er en video i vente, hvem vet, hehe?

Men nå venter dusjen på meg, samt fransk og matte, superkos, haha. Ha en strålende dag everybody, her regner det idag, believe it or not!

Adios,

Martin.

 

  

The Irish

 

  

 

Mannen med ljåen

Dagen idag har vært dødelig i alle ordets betydninger. Føler meg som et skolenarkomant spøkelse om dagen, som bare flyter gjennom verden uten annet å sysle med enn skole, skole og skole. Men slik blir det vel de siste to ukene før ferien. Ellers så hadde segundo Bachillerato (3.vgs) sin siste skoledag på torsdag. Som det seg hør og bør ble det dermed selvfølgelig duket for party torsdag kveld. Ble en merkverdig og morsom kveld. Nedsiget var at jeg var hjemme klokken fire og oppe igjen kl åtte, til fysikk. Skoledagen tok endelig slutt, og det bar rett hjem til sengen for å sove noen timer. På kvelden spilte jeg basket med Tom, noe som var en fryd for sjelen! Dødsdeilig å gjøre noe som minnet om sportslig aktivitet igjen. Kjipt var det da å komme sliten og svett hjem til et tomt hus og uten nøkkel, men det fikset seg til slutt. Resten av fredagen var jeg ute å spaserte med Ortiz & CO, og da klokken slo 01.00 var det sovetid. Siden uken som venter meg blir et helvete på jord, med mine to viktigste og avsluttende prøver i matte og kjemi, gikk hele lørdagen med til matte. God mat er standard her, så det ble det jo selvfølgelig. En herlig middag ble avsluttet sittende ute i gaten med en flaske Canasta de Jerez og geiteost, i godt kompani av min amerikanske bror. Får det ikke chillere enn det! Det triste med lørdag dog, var at vår alle kjæres Irish Bar, som vi besøker støtt og stadig gjennom uken, og som har vært et rolig tilfuktssted gjennom hele året, hadde sin siste levedag igår. Ble en uforglemmelig kveld en todos los sentidos, og vil alltid huske den gode stemningen, de hyggelige menneskene og ikke minst: Rondas beste bartender som jobbet der! Senere tok vi turen til noen andre steder for å treffe venner, og da jeg var så trøtt at jeg sovnet i fem sekunder inntil en bil plugget jeg inn iPoden og kom meg til sengs. Hardt liv til tider, huff. Nå skal jeg jammen komme meg til sengs og få øvd til prøven jeg har imorgen, Håper alt står bra til der hjemme, hørt rykter om at det er sol der oppe? Trenger vel ikke å nevne at det er sol her dagen lang, og at både bukser, jakker og alle andre tjukke plagg er pakket vekk. 

Buenas noches,

Martin.