Fortapt bergenser

1.- året på BHG har gått fort. Når jeg takket ja til utvekslingsåret mitt i Spania for 11 måneder siden trodde jeg aldri at tiden skulle forsvinne så plutselig. Og egentlig hadde jeg vel ikke tenkt så nøye gjennom hele utvekslings-greien heller. Ideen var jo ikke min egen engang; kompisen min Didrik kom en dag til Philip og meg og sa: " Jeg reiser til Frankriket neste år. Tenkte å ta 2. vg der," Først skjønte vi ingenting og Didrik fortalte det igjen. Fortsatt var alt litt uklart. Så gjorde jeg det samme. Månedene gikk, men jeg lå i dvale og tenkte at det fortsatt var kjempe lenge til jeg skulle reise, så hvorfor stresse? Det går fint dette her. Så en varm junidag satt jeg i hagen og grillet med noen venner. Hjernen lå fortsatt i dvale og vi snakket litt om hvordan året mitt i Spania kunne bli osv., som om det fortsatt var lenge til. Så kom mamma med et brev. Jeg hadde fått vertsfamilie. Endelig, etter måneder med lang venting og undring på hvem de var og hvor de bodde. Men nå var det klart: jeg skulle til Ronda i Sør-Spania. Egentlig skjønte jeg det ikke helt med det første. For nå var det realitet: jeg skulle reise vekk fra alt og alle. Bo hos en helt fremmed familie i en fremmed by. På en måte følte jeg meg litt fortapt. For nå måtte jeg snart si farvel til min vanlige hverdag hvor jeg som oftest hadde kontroll. Nå skulle jeg snart hoppe rett inn i en helt ukjent hverdag hvor jeg kom til å møte helt nye utfordringer og problemer, som jeg måtte lære å takle med nye mennesker rundt meg. Men det er gått en del uker nå siden jeg fikk vertsfamilien min, og egentlig gleder jeg meg veldig til å dra til Ronda. Jeg tror det blir et supert år alt i alt. Selvfølgelig blir det ikke alltid like lett, og jeg vil sikkert savne venner og familie hjemme. Men samtidig vil jeg nok også vokse på hele opplevelsen og få med meg mye good life-experience. Så Ronda, here I come!

Adios,

Martin